Jeg blir lei meg når jeg blir satt i båsen ”venner som man ikke kan regne med” og bli fortalt at det er irriterende at jeg prioriterer for mye volleyball og ditcher og nedprioriterer helgeplaner med venner.
Volleyball er min lidenskap. Det er noe av det jeg assosierer meg selv med. Ikke bare er det trening, men det er også sosialt. Vi er ikke bare et lag, men også venner som møtes tre ganger i uka og leker sammen om du vil. Men jeg leker likevel ikke volleyball. En lek kan man slutte med når som helst, men er man med på et lag, så er man med. Da blir man med på det som skjer, fordi alle på laget har lovet det i begynnelsen av sesongen. Jeg ønsker i aller høyeste grad at jeg er en som laget kan regne med. Gjør det at jeg har en hobby som jeg er glad i, og som jeg stiller opp for, meg til en person man ikke kan regne med?
Det er ikke lett når døgnet bare har 24 timer. Jeg jobber 8 av dem, pendler 4 og sover forhåpentligvis minimum 6 timer (selv om jeg burde sove minimum 8). Da er det kanskje 6 timer igjen. Timer der jeg skal lage og spise middag, handle og gjøre andre trivielle ting, hvile litt for ta meg inn igjen etter en lang arbeidsdag eller uke, trene og møte venner. Det sier seg selv at dette alltid ikke går. Jeg blir sliten. Etter tre år med pendling har ikke kroppen samme buffer som før. Av og til blir jeg så sliten av pendling og lite søvn at jeg bare får lyst til å sette meg ned å grine. Av og til gjør jeg det. Jeg må passe på at jeg ikke gjør for mye. At jeg har noen dager der jeg bare er hjemme og ikke gjør noen verdens ting. Gjør det meg til en person man ikke kan regne med?
Økt husleie og pendling gjør at jeg ikke har så god råd som jeg gjerne ville hatt. Jeg må velge hva jeg vil bruke penger på, og de siste månedene har jeg rett og slett ikke hatt råd til å gjøre noen sprell eller dra og besøke venner lenger unna. Jeg reiser mye i helgene på grunn av jobb og volleyball, og når jeg først ikke gjør det, synes jeg det er topp å være hjemme i Oslo og ikke gjøre ”noenting”. Når noen spør meg på en torsdag om å finne på noe i helga, og jeg sier at jeg allerede har planer, er det å nedprioritere venner? Betyr det at man ikke treffes så ofte at man havner i kategorien over personer man ikke kan regne med?
Hvorfor flytter du ikke da? Spør folk. Det har jeg spurt meg selv om mange ganger kan du tro. Jeg har laget lister og risikoanalyser for meg selv, og hver gang ender det med at det lureste ville være å flytte nærmere jobb. Men hver gang er det en ting som stopper. Det er et fint sted med hyggelige folk, men jeg, meg, BC, tror ikke jeg kommer til å trives like godt der. Pendle andre vei til trening tror jeg blir hardere. Og jeg vil ikke slutte med volleyball som jeg er så glad i. Og for nå trives jeg her jeg bor.
Så da velger jeg å bo i Oslo og å være sliten, ha liten tid, treffe Oslo-venner i ny og ne, og bruke mye av min lille tid på volleyball. Fordi jeg liker det. Fordi det betyr mye for meg. Gjør dette meg til en som man ikke kan regne med?
Jeg håper ikke det. Jeg ønsker ikke det. Men alt er ikke alltid bare det man ser og tror.
6 Kommentarer
september 29, 2009 at 9:30 pm
Dette gjør deg overhodet ikke til “en man ikke kan regne med”. Derimot er det sannsynligvis selvinnsikten din og evnen til å (kanskje for sjelden) se varsellampene blinke, som holder deg flytende. Alt for mange blir oppslukt av dårlig samvittighet, blant annet på grunn av tankeløse kommentarer som denne, og ender opp med å ikke være til å regne med for seg selv. Du BC, hadde tatt hele verdens jammerdaler på dine skuldre, hadde ikke kroppen, tårene og selvinnsikten hylt i motstand av og til. Takk for at du tar vare på deg selv! Til syvende og sist er det det beste for vennene dine også.
september 30, 2009 at 8:42 pm
Synes du er flink til å komme på besøk jeg
Kanskje du bør tipse vennen dine om bærkake, eller gulrotkake??? Ta det som et komplement at folk ønsker å være sammen med deg!! ;-D Klem
oktober 1, 2009 at 11:10 am
Aner ikke hvem som har sagt dette, men det må tydeligvis være en som har altfor god tid. Klart man skal prioritere venner, men å tro at man kan booke inn noen en torsdag og forvente at personen ikke har noen planer, det er merkelig. Om det er volleyball eller ei. Det er viktig å drive med noe annet enn jobb, og har man sagt ja til å være med så er man med. Skjønner ikke at det er så vanskelig å forstå??
Du stiller opp du BC! For volleyballen, familien din OG vennene dine.
Og husk: Nå kan du bo her så mye du vil og da blir det litt mindre peiling. Og neste gang skal jeg være her og!
oktober 1, 2009 at 7:39 pm
Du er til å regne med – i aller høysest grad. Hvis noen sier noe annet, så vit at vi er mange som er uenige. Og volleyball er gøy, og som du selv påpeker er det både sosialt og forpliktende. Fortsett å være den du er, BC, og fortsett å dele dine refleksjoner og tanker.
oktober 2, 2009 at 5:34 pm
Takk alle fire!
november 2, 2009 at 5:21 pm
Hei,
Sent ute med denne kommentaren, oj, jeg har ikke vært inne på hjemmesida di på en måned. Sånn kan det gå når man har veldig mye å gjøre, (du ser, det er flere av oss i tidsklemma). Men det jeg ville si er at det var kjæmpe gøy å se deg spille volleyball på Dragvoll i helga. Vi fikk ikke pratet så mye som ønskelig, men sånn er det bare. Jeg fikk en god BC klem og sett mye bra volleyball. I tillegg fikk jeg hilst på Solveig og Sigrid som jeg heller ikke har sett på leeenge. Altså, en veldig fin ting at du inviterte meg opp for å se på kamp:) takk!!!